Nå er det kanskje mer enn på tide at dere hører litt fra meg igjen. Endelig fant jeg roen til å sitte ned og ta en liten reprise på sesongen i mitt eget hode. En reprise på en svært god sesong for meg. En sesong med to verdenscupseire, en på distanse og en i sprint. Det er jeg stolt av.

Men så til resymeet. Her har jeg valgt å sette fokus på det jeg har fått til og det jeg har fått til godt. Slik kan jeg la dette motivere meg for å jobbe enda mer og sette meg stadig høyere mål.

Fra sesongåpningen på Beitostølen i november 2013 tok jeg med meg en fin 4.plass på 15 km klassisk, etter å ha hatt passeringer ved 5 og 10 km helt likt med de aller beste (kanskje det bør stå Eldar og Martin?). Dette var en god start, og jeg følte jeg hadde gjort mye riktig med sommertrening og sesongoppkjøring.

Verdenscupsesongen startet i finske Kuusamo med klassisk sprint. Jeg var pigg og gikk inn til 4.beste tid i prologen. I kvartfinalen lå jeg godt an foran i feltet, men gikk overende. Leit, men man må holde seg på beina for å vinne skirenn.
Jeg var nok over gjennomsnittet revansjelysten da jeg gikk ut på 10 km klassisk dagen etter, og det ble et godt løp og en 4.plass, bare vel 7 sekunder fra 1.plassen og Lukas Bauer. Det var bare halvannet sekund opp til pallen, litt irriterende, men ikke mer enn at det gav motivasjon. Nå visste jeg at jeg kunne hamle opp med de beste på en god dag.

Så kom verdenscuprennene som skulle gå i «mine» løyper på Lillehammer. Løypene er krevende med mange tøffe motbakker, og mange mente kanskje at dette ikke var helt «min» løypeprofil.
De skulle heldigvis ta feil. Det var perfekte forhold med kaldt og tørt vær og sol. Jeg gikk kontrollert ut og fikk gode tilbakemeldinger på sekundering. Jeg følte at teknikken satt og at kroppen fungerte. Det er sånne dager man lengter etter. Dager hvor man kommer i et modus og kan jage hele veien.
I mål ledet jeg med 15 sekunder på Poltoranin og halvsekundet bak ham var Didrik Tønset. Det ble en spesiell stund i lederstolen. Mange tanker… og følelser. Selv om jeg har tenkt tanken mange ganger var dette nytt for meg. En veldig spesiell dag.
Dagen etter gikk vi stafett, det snødde mye og løypa var løs, men vi fikk med oss en fin 3.plass og kunne konkludere med at det hadde vært ei helg utenom det vanlige.

Jeg ble sjuk etter denne helga, og fikk et lengre konkurranseavbrekk enn ønskelig var. Jeg dro til Davos før jul, og tanken var å feire jul der, og å gå de første rennene i Tour de Ski. Det ble med julefeiringa, og jeg dro hjem før TdS startet.

Det ble Nove Mesto som ble neste verdenscupmulighet, og herfra kunne Ola (Vigen Hattestad) og jeg ta med oss en tredjeplass fra klassisk sprintstafett. Et godt steg i riktig retning. Ja, for et viktig mål for sesongen var jo å kvalifisere seg for OL i Sotsji.

Litt seinere i januar fulgte NM som var flytta fra Molde til Lillehammer. Lillehammer ble velsigna med bortimot 50 cm snø i løpet av to dager, og jeg var godt fornøyd med å få med meg en 6.plass på
15 km klassisk.

Etter NM helga kom uttaket til OL-troppen, og eg var glad for å finne navnet mitt på lista. Det bar snart til Seiser Alm og høydeopphold for å forberede oss på høyden i Sotsji. Det ble fine dager der oppe, og tid til å ha det hyggelelig mellom øktene. For å få litt flere konkurranser i kroppene våre, ble det verdenscup i Toblach halvannen uke før lekene startet. Der fikk jeg med meg en fin 4.plass og en god følelse fra fristilsprinten.

Derfra dro vi til Russland, og til Sotsji. Det ble vanskelige føreforhold under flere av langrennsøvelsene, og mange varmegrader på dagtid. Av hensyn til mediene rundt om i verden, gikk øvelsene kl.14 på dagen, på kanskje det vanskeligste tidspunktet. Uansett, det ble et fint minne for livet. Jeg kom inn som reserve på 15 km klassisk. Jeg hadde forberedt meg bra og følelsen var god undervegs i løpet. Dessverre stod kanskje ikke skiene helt prøven som de vanskelige forholdene stilte. Kjedelig, men en del av gamet. Jeg endte på en 18.plass, og var rimelig godt fornøyd alt tatt i betraktning.

Allerede i månedsskiftet februar – mars var det verdenscup i Lahti, med fristilsprint og 15 km fristil. Dette ble gøy. Jeg gikk en god prolog, og kom meg greit gjennom kvartfinale og semifinale og var i finalen. Jeg følte jeg hadde en god dag, og at jeg gjorde gode valg. Det ble litt knall og fall mot slutten av finalen, men jeg holdt meg på beina og fikk en god spurt – og vant. Jeg hadde vunnet min aller første verdenscupseier i sprint, og det var en herlig følelse.
Dagen etter gikk jeg 15 km fristil, og syns det var et godt løp som gav meg en 11. plass – mitt beste fristils resultat på distanse.

Allerede tre dager seinere stod klassisksprinten i Drammen for tur. Det ble som vanlig diskusjoner omkring staking og festesmøring, men jeg valgte å stake. Etter en god prolog, følte jeg meg i god form utover i heatene, og det ble til slutt et realt spurtoppgjør mellom Ola og meg i finalen. Vi falt om kull på målstreken begge to, og lurte begge på hvem som hadde lengste tåa. Det ble Ola, og selv om det var litt surt, var jeg også utrolig glad for et godt resultat.

Så bar det til Falun og avslutnings-touren som de 50 beste i verdenscupen får gå.
Den startet med sprint hvor jeg var 3.best i prologen, og tok meg greit til semi-finale. Her ble det et fall i en av de siste svingene, og jeg endte som nr. 9.

Dagen etter var det 30 km skibytte. Klassiskdelen gikk veldig bra, og jeg var blant de 6-7 beste ved skibytte. Jeg jobba meg også fint gjennom fristildelen og fikk til slutt en 13.plass. Det er jeg fornøyd med. Siste dag var det 15 km fristil, jaktstart og jeg gikk ut som nr 14. En svenske ved navn Calle Halfvarson tok meg igjen, ut over det greide jeg å holde greit unna, og ble nr. 15 i touren.

Når alt var summert opp var jeg nr. 9 i totalt i verdenscupen.

Nå venter uker med fine skiturer i fjellet kombinert med turrenn. April måned er det lystbetont trening som gjelder, og siden forholdene er som de er i fjellet blir det nok litt skiturer 🙂