Velg side

Det er vinter og snø – endelig.

Under åpningshelga på Beitostølen kom det natursnø som tilskudd til en solid kunstsnøsåle.
Det startet litt trått på 15-kilometer klassisk for min del. Av ulike årsaker ble dette et rent stake-løp for de aller fleste løperne, meg selv inkludert. Jeg liker jo klassisk stil, men måtte bare nøye meg med at føre og løypeprofil tilsa at det måtte stakes. Fram til halvgått løp lå jeg innenfor topp 15, noe som kunne vært greit nok som en start, men kroppen ville ikke helt spille på lag så det ble et løp jeg glemmer. Jeg glemmer selvsagt ikke det jeg kan lære av løpet og forberedelsene, men resultatet er det liten vits i å irritere seg over.

Allerede på sprintrennet søndag fikk jeg de svarene jeg ønsket meg. Klassisk sprint på programmet, men også her ble det raskt klart at det var staking som ville gi best resultat. Prologen gikk bra. I finaleomgangene greide jeg å gjennomføre min planlagte taktikk med å legge meg litt bak men avansere raskt i motbakkene, for så å ta føringen og få en viss kontroll på feltet. Det var solide motbakker og en lang trasé, likevel kjentes armene bedre enn forventet da jeg kom til finalen. Også her følte jeg at jeg lyktes i å prege løpet, til tross for at jeg måtte se meg slått på oppløpet av Eirik Brandsdal og Petter Northug. En pallplass fra åpningshelga gir meg tro på gode opplevelser utover vinteren. Første stopp i så måte er verdenscupen i Kuusamo (Finland) siste helga i november, med minitour på programmet.

Inntil da blir det gode økter på snø hjemme. Først på Beitostølen, deretter Lillehammer.