Velg side

Foregående sesong startet med at jeg mista landslagsplassen og tryggheten jeg hadde hatt siden jeg kom på landslag i 2008. Alt dreide seg derfor enkelt og greit om å komme tilbake på landslaget igjen, og det gjennom gode resultater

På forsommeren i fjor så det lenge ut som det skulle ordne seg med et privatlag, men etter mye skjær i sjøen, endte det til slutt uten noe opplegg. Det var selvfølgelig ingen ønskesituasjon, men det gjorde likevel at jeg kunne gjennomføre opplegget akkurat slik jeg selv ønsket det.

Dette innebar i hovedsak tre lange høydeopphold av tre uker gjennom sommeren og høsten, og ellers trening på hjemmebane. Jeg var min egen trener og jeg gjennomførte et treningsopplegg jeg følte som sikkert. Jeg behøvde ikke å finne opp kruttet på nytt, men jeg trengte å komme tilbake til det nivået jeg hadde vært på. Sesongoppkjøringen kom til å bli annerledes, siden jeg måtte spisse formen mer inn mot starten av sesongen, for å kunne kvalifisere meg til å gå de rennene jeg ville gå.

Jeg var spent da jeg kom til Beitostølen i november, og det var derfor ekstra godt å få bekreftelsen på at jeg hadde gjort en god jobb. To gode løp med 9. plass på 15 km klassisk og 2. plass på sprint skøyting, var et godt bevis på det.

Jeg var andrereserve til sprinten i Kuusamo, og heldigvis for meg kom det inn to forfall og jeg fikk muligheten. Rennet ble alt jeg kunne håpe på (og litt til)! Jeg klarte å karre meg gjennom prolog, kvart- og semifinale, og på vei opp siste bakken i finalen skjønte jeg at dette var dagen. Et eventyr å kunne stå på toppen av seierspallen! Ekstra mye betydde det at jeg hadde lagt ned hele jobben selv, og fikk vist alle at jeg kunne 🙂

Grunnlaget for resten av sesongen var lagt, og det neste målet var selvsagt å kvalifisere seg til VM. De siste rennene før jul, på Lillehammer, i Davos og i La Clusaz, gikk bra uten at det klaffet 100 %. Juleferien skulle gå med til trening, men sykdom satte en stopper for det.

Dermed ble starten på det nye året litt annerledes enn planlagt, og sett i ettertid så satt kanskje sykdommen meg lenger tilbake enn jeg kanskje trodde og håpet.

Januar-måned ble litt turbulent da jeg som WC-leder i sprint ikke fikk gå det siste, og viktigste, uttaksrennet til VM. Dette gjorde sitt til at NM ble min mulighet til å prestere og vise meg frem for å vise meg fortjent til en plass på laget. Her gikk det dessverre ad undas.

Siste del av sesongen gikk derfor med til å forsøke å kvalifisere seg inn mot finaletouren i WC i Canada. Etter en 5. plass i verdenscupen i Drammen og en ok 5-mil i Holmenkollen, fikk jeg som 1. reserve muligheten til å gå. Etter en turbulent tur bortover, preget av snøstorm og hvor høydepunktet var en 15-timers busstur i snøstorm, var jeg klar til å konkurrere.

Det ble en dårlig sprint, en god 15 km klassisk og en midt på treet 15 km skøyting, totalt en 11. plass og bare et ok resultat ut i fra forventningene. Men likevel viste jeg med dette at jeg hadde funnet tilbake til nivået som kreves for å delta i WC. Det ble en spennende måned frem til laguttak for neste års landslag….

Etter en måned, og mange grå hår utviklet, fikk jeg beskjeden om at jeg igjen var inne i varmen, og for sesongen 2017/2018 er en del av sprintlandslaget i langrenn. Et spennende år, der naturligvis OL er hovedmålet, og spesielt den klassiske sprinten.

 

Det siste året har vært annerledes, men takket være gode støttespillere gjennom en årrekke kunne jeg gjennomføre et godt opplegg, tross alt, og med meg selv som både løper og trener. Jeg er likevel svært glad for å være tilbake i fellesskapet og blant gode treningskamerater!

Jeg driver i disse dager opptreningen til en ny sesong og dagene går med til økter på rulleski og løpsøkter.

 

God sommer!

Pål