Sesongen har vært annerledes og amputert som følge av pandemien, med færre konkurranser særlig har verdenscupstartene blitt kraftig redusert for oss norske løpere.
En luftveisinfeksjon hindret meg til sesongstart på Beito i år, så verdenscup i Ruka – Kuusamo ble første konkurranse for meg.
Her gikk det som forventet middels bra, fordi kroppen min trengte en gjennomkjøring etter sykdom.
Allerede helga etter kom oppturen under Norgescup på Lillehammer, med 7.plass på 15 km skate og seier på 15 km klassisk – det gikk rett vei!
Gode resultater ble det også under Norgescup på Lygna helga etter, med 4.plass på klassisk sprint og 2.plass på 30km fellesstart klassisk.
Jeg begynte å kjenne på at særlig distanseformen var veldig god, slik den også utviklet seg gjennom fjorårssesongen.
NM er jo et av høydepunktene i sesongen, og her hadde jeg valgt ut sprint og 30 km fellesstart med skibytte. Mesterskapet var i år lagt til Trondheim og derfra har jeg gode minner etter seieren i SkiTour i fjor. Sprinten gikk ikke som jeg håpet og jeg måtte nøye meg med en 9.plass. Motivasjonen var derfor stor foran 30 km fellesstart med skibytte. Jeg følte jeg gjorde mye riktig underveis i løpet, og til tross for at jeg havna litt langt bak underveis i den smale traseen på skøytedelen, gikk jeg til slutt inn til NM-sølv. En god følelse!
23.januar var det endelig klart for verdenscup igjen, og jeg skulle gå 30 km fellesstart med skibytte. Selv om jeg hadde NM-sølv på distansen fra helga før, var jeg spent på hva det ville holde til i verdenscup, og kunne storfornøyd innkassere 3.plass denne lørdagen i Lahti. Dagen etter fikk jeg gå 1.etappe på Norges 1.lag i stafetten, jeg gikk en god etappe og laget vårt vant.
Vi forflyttet oss til Falun helga etter, med sprint og 15 km fellesstart klassisk på programmet. Som så ofte før denne sesongen var det på distanse jeg lyktes best, og kunne igjen stå på pallen, denne gangen sammen med Bolshunov og Klæbo.
For første gang i min seniorkarriere kom jeg i år til et VM (Oberstdorf) og skulle få konkurrere i 3 disipliner: sprint, stafett og 50km. Etter 4.plass i sprintprologen, følte jeg meg bra, og hadde tro på en finaleplass. I kvartfinalen ble jeg liggende litt for lenge bak, og det ble for langt fram for å avansere – 8.plass ble resultatet. Selvfølgelig litt skuffa var jeg, når målet er pallplass og det ut fra form og tidligere resultater ville vært mulig.
Stafettuttaket kom, og jeg skulle gå 1.etappe for Norge. Det snødde kraftig men snøen var våt og smeltet på bakken. Testing viste at klisterski var et riktig valg. I startområdet hadde jeg imidlertid en dårlig magefølelse og bad treneren om råd. Han sjekka med smørerne som holdt en knapp på klister og slik ble det. Jeg angra på det valget etter 1,5 meter, og fikk 10 pinefulle km med ski som isa og klabba så snart jeg ble liggende i front eller i eget spor. Jeg hadde bare en ting å gjøre, det var å legge meg midt i klynga så langt framme som mulig, med noen foran meg som kunne slette ut sporet. Temperaturen hadde sunket, og kuldegradene var med på å gjøre dette til min desidert verste skiopplevelse. Jeg meldte underveis til trenerne at Emil på 2.etp. måtte få andre ski, og kjempet meg til veksling. Så vet alle at det endte godt og vi tok gull! Jeg tar med meg at flere eksperter gav meg «kred» for å ha løst den håpløse oppgaven godt, og jeg har kunne nyte å være verdensmester i stafett.
Siste konkuransedag i VM skulle 5-mila gå av stabelen, Jeg var spent og prøvde å ta fornuftige valg underveis – ligge langt framme, men ikke så mye helt i front. Jeg var med i tetklynga i ca 4 mil, da økte avstanden til ledertrioen gradvis, men differansen ble aldri avskrekkende, og resultatlista viste 8.plass som er mitt beste resultat på 50km. både plasseringsmessig og tidsdifferanse til vinner.
Vi holdt oss i Mellom-Europa den neste uka i påvente av verdenscupavslutninga i sveitsiske Engadin der 15 km fellesstart klassisk og 50 km jaktstart skate skulle avslutte verdenscupen for sesongen. Jeg var spent på hvordan kroppen ville fungere på vel 1800 meters høyde etter en såpass kort akklimatisering, og kunne fornøyd klatre opp på pallen på 15 km og dagen etter innkassere en 5. plass og mitt beste 5-mils resultat noensinne!
Kommende sesong er OL det store målet. OL går i Bejing, arenaen ligger rundt 1800-meters høyde og noe som forutsetter nøye planlegging og flere høydeopphold i forkant.
